«Det var fortsatt håp – selv når alternativene så ut til å være oppbrukt»

Folke har levd et langt og aktivt liv. Etter en karriere som gartner og vaktmester utdannet han seg i voksen alder til ergoterapeut – et yrke han fortsatte med helt frem til pensjonsalderen. Men det var først etter pensjoneringen at hans største utfordring skulle komme.

– Det var i 2005. Jeg var 67 år da jeg fikk beskjeden om prostatakreft. PSA-verdien var på 49, og jeg husker at det føltes som om bakken forsvant under føttene mine. Tankene raste – hva skjer nå?

Kreften ble diagnostisert som lokal prostatakreft, noe som var en lettelse, men ventetiden på behandling føltes uendelig. Strålebehandling og hormonbehandling holdt sykdommen i sjakk i flere år. Men med tiden avtok effekten.

– Det ble mange ulike medisiner gjennom årene. Da PSA begynte å stige igjen i 2023, sa legene i Sverige at det ikke var så mye mer de kunne tilby. Det var tungt å høre.

Det var da hans kone foreslo noe nytt. Hun hadde lest om Docrates Kreftsykehus i Helsingfors – et privat sykehus som tilbød en behandling som ennå ikke er tilgjengelig i Sverige: Lutetiumbehandling. For Folke, som vokste opp i Tornedalen med finsk som morsmål, føltes tanken på behandling i Finland både naturlig og håpefull.

– Vi tok kontakt med Docrates’ representant i Stockholm og fikk raskt en time. Det gikk veldig smidig, og det var godt å kunne snakke finsk også. På Docrates snakker personalet både finsk og svensk.

Gundige spredningsundersøkelser

På Docrates ble det utført grundige spredningsundersøkelser, og behandlingen ble besluttet å fortsette med 177-lutetium-PSMA-behandlinger, som har vist seg å være effektive ved behandling av prostatakreft uavhengig av metastasenes plassering.

Behandlingen startet med fire injeksjoner av Lutetium, etterfulgt av ekstern strålebehandling av to metastaser. Selv om reisene mellom Linköping og Helsingfors kunne være krevende – spesielt med tanke på usikkerheten i tog- og flytrafikken – føltes det som et nødvendig steg.

– Lutetiumdosene er individuelt tilpasset, så det var utrolig viktig å være på plass i tide. Vi byttet til buss og ferge etter hvert for å redusere risikoen for forsinkelser.

Fysisk belastning var ikke noe stort problem, forteller han. Det var heller det psykiske som tynget. Etter Lutetium-behandlingen måtte holde to dager avstand fra barn och barnebarn, for å unngå infeksjoner og risiko for stråling, var en av de vanskeligste delene.

– Samtidig var vi takknemlige. Behandlingen ga nytt håp. Personalet på Docrates gjorde en fantastisk jobb – alt fra legekontakter til de små tingene i venterommet, som kaffe og frukt. Jeg følte at jeg ble sett.

Nå ser jeg lyst på livet igjen

I dag, ni måneder etter avsluttet behandling, er PSA-verdien fortsatt umålbar. Folke går til kontroll hver tredje måned og føler støtte fra helsevesenet i Sverige. Men fremtiden ser han på med både håp og forsiktighet.

– Jeg har levd med prostatakreft i snart 20 år. Man blir jo litt herdet. Men nå som PSA er lav, ser jeg lyst på livet igjen.

Han nevner spesielt legen på Docrates, Timo Joensuu, som en avgjørende person under behandlingen.

– Hans måte å møte meg på, forklare og gi håp … det betydde alt. Uten det hadde jeg nok ikke orket.

Folke understreker også viktigheten av familiens støtte.

– Min kone var med hele tiden, til tross for sine egne helseproblemer, og når hun en gang i blant ikke kunne være med, stilte barna opp. Uten all denne hjelpen hadde jeg nok aldri klart reisene.

I dag er fremtidsplanene ikke store, sier han med et smil – men de finnes.

– Kanskje jeg tar opp en gammel hobby igjen. Det hadde vært fint. Livet er fortsatt her, tross alt.